Åååå, kjære vakre Scarlet Når jeg og min kjære Trygve flyttet sammen i 08, bestemte vi oss ikke lenge etterpå at vi gjerne ville ha en liten firbent en, som trengte litt TLC tenderloveandcare). Vi har alltid vært ivrige entusiaster til programmet på Animalplanet, hvor man redder dyr og omplasserer dem. Dette satte oss på ideen om å skaffe oss en omplassert katt, i stedet for en kattunge. Så vi ringte til Foreningen for Omplassering av Dyr og ikke lenge etterpå hadde vi avtalt å komme på introduksjon til kattene på den avdelingen. Egentlig så hadde vi bestemt oss for en annen katt, som vi hadde lest historien til på nettet. Men da vi kom frem, hadde den katten blitt "dobbeltbooket", og noen andre hadde valgt henne. Litt triste ble vi jo da, men bestemte oss for å se om det var noen andre som vi kanskje ville falle for.

Og riktig nok, en liten time senere så vi en redd liten svart pusekatt, med en liten haletupp manglende, i et hjørne for seg selv. Hun het Scarlet og var veldig kjælen og kosete, til tross for omstendighetene osv. Vi fortsatte å kikke litt, mens vi ble stående å kikke oss rundt, fortsatte katten å kose med oss og dermed sjarmerte oss i senk!! Vi fikk vite at hun ble funnet med haletuppen delvis "ødelagt". Siden dette hadde hun vært 9 måneder på hjemmet og ingen som var der, hadde fattet interesse for henne. Og vi bare ristet på hodet og skjønte ikke hvorfor!? Hun er jo så nydelig, sa vi nesten i kor og bestemte oss for at dette var VÅR katt!!

Vi ville naturligvis rett hjem med vårt nye familiemedlem. Det første døgnet ville hun ikke spise, og var litt sky oss. Hun er ikke en fangkatt bestandig, men hun var litt søkende mot samboeren på denne tiden, de første dagene. Etter hvert ble hun mer kjent med oss og ikke bare det, hun oppdaget utelivet igjen!! Hun trivdes med seg selv, naturen, og med de nye omgivelsene. Hun elsker utelivet på sommeren, og krøller seg sammen som en ball på kalde vinterkvelder. Hun har bare fortsatt å blomstre siden og ikke minst, vist seg til å være en katt som er egnet for en småbarnsfamilie. ( Av og til, kan hun nesten forveksles med en hund, i væremåten sin hehe). Vi har uttalige kvelder måtte gå på tur med barna når de var urolige og hun ble som et resultat av dette, urolig og ville være med å passe PÅ! Nedover gatelangs i boligstrøket, vandret hun foran for å passe på oss, barnet og at ingen skulle "gjøre" oss noe.

Av den grunnen, og ikke minst, katten i seg selv og hennes personlighet, er det ufattelig å nå tenke på at vi må omplassere henne. Hun er så unik, og ”et av sitt slag”- derfor blir det så vanskelig og skal kunne finne noen man vil kunne stole på når det gjelder å ta vare på henne for resten av livet... Vi må tenke på vårt lille barn som dessverre ikke tåler katt og kan bli veldig syk etter hvert, og vi håper derfor at Scarlets neste eiere vil ha like stor GLEDE som vi har hatt og at hun blir like kjærlig og unik som hun har vist seg hos oss.

Lykke til kjære kattepusen :)

Solveig er en fantastisk nydelig, liten kattejente. Vi har hatt henne i nesten 3 måneder nå, og hun sjarmerer oss stadig. Da hun først kom til oss var det et skeptisk lite hvitt nøste som møtte oss. Hun var veldig var og redd for dette nye stedet. Hun forsvant ganske fort for oss, hun fant seg en stakkarslig krok bak TV-benken og ble sittende der i hele 11 timer. Vi ble selvsagt ganske bekymret for hvordan dette ville gå ettersom hun ikke hadde vært bortpå maten eller doen på så lang tid. Likevel valgte vi å gi henne tid til å bli vant til omgivelsene. Klokken 11 på kvelden kom heldigvis lille Solveig fram, veldig rolig og utforskende, og det var ikke noe problem å kose med henne. Hun begynte å male med en eneste gang, og hun ga seg helt over. Solveig har uten tvil den mykeste pelsen noen gang, og hun er veldig flittig med å vaske og stelle den til perfeksjon.

Etter 3 måneder med Solveig har vi blitt veldig glad i henne. Hun er en liten solstråle som farter rundt med halen i været og lyser opp tilværelsen til hennes to samboere. Solveig er full av energi og festlige påfunn. Hun elsker den lille tøy-sprettballen sin som hun hopper og spretter etter i takt med ballens bevegelser. Ellers liker hun stort sett hjemmelagede leker; gavebånd som er krøllet opp og festet til en pinne er kjempegøy å sprette rundt etter, bæreposer (under oppsyn) er kjempemorsomt å gjemme seg inni, og pappesker og brettspillesker er morsomt å sove eller leke i. Solveig liker veldig godt å kikke ut gjennom vinduet, spesielt i forhåpning av å se eller høre fugler.

På toppen av det hele er det så morsomt å våkne opp til en lys våken Solveig som 'hilser' på deg og legger seg klar til å få masse kos. Vi har hatt litt problemer med å få henne til å lyde 'Solveig', men sier man 'pus' til henne svarer hun med engang! Solveig 'snakker' masse, sier du 'hei!' så svarer hun alltid. Og spør du om hun vil ha 'fisk?' blir hun kjempeglad og gir fra seg et fornøyd mjauete pip. Solveig er en utrolig skjønn liten pus som har masse kjærlighet å gi. Det hender hun kan ligge i et kvarter i strekk og bare kose. Men hun sier også fra om hun ikke ønsker kos, spesielt på magen da hun ofte kan misforstå det som lek.

Solveig liker ikke så godt å ligge i fanget, men hun har blitt mer og mer villig til å komme nærmere innpå oss. Hvis vi legger et pledd over beina kan hun gjerne legge seg oppå, og hun kan legge seg helt inntil deg med en pote eller to på beinet ditt. Hun har også sneket seg inn på soverommet noen ganger, og da legger hun seg gjerne tett inntil.

Solveig er altså en leken og spretten liten pus som elsker å kose og å utforske rundt seg, derfor vil hun nok trives veldig godt med trygge omgivelser og utemuligheter i et permanent hjem.

Mvh Solveig & co

Saigon har vært hos oss i litt over en uke og er blitt meget husvarm. Hver morgen må han først hilse på alle tobeinte og skulle noen tror at han kunne sove litt lenger sitter Saigon nok foran soveromsdøra og roper på ham. Etterpå hopper han opp på vinduskarmen og sjekker om fuglene er på plass ute i hagen. "Fugletitting" er en av yndlingshobbyen til Saigon. Og mens fuglene forstår godt at de er trygge for ham som sitter bak vinduet, er Saigon overhode ikke interessert til å sette et poteavtrykk i snøen utenfor. Ikke for denne vinteren i hvert fall.

Saigon har nemlig gått ute i -25 grader i vinterferien før han fikk komme i varmen hos noen dyrevenner. Etter å ha opplevd sprengkulden som kattunge i noen dager forstår også de tobeinte at vinteren kan oppleves som skummelt for Saigon.

Om formiddagen tar han hele livet med ro, krøller seg sammen i godstolen eller i en seng og sover. Av og til tussler han litt rundt for å kontroller at alt er i orden, følger dovent med det som blir gjort av husarbeid eller om postbilene er i ruten. Men når jentene i huset kommer hjem blir det full fart for denne lille krabaten, øyne blir kullsvarte og da forstår enhver at rampete Saigon er i lekehumør! Han springer og hopper etter sprettballer og prøver å fange dem i full høyden, han raser trappen opp og ned, styrter i full fart etter klinkekuler og går til angrep på en hyssing som blir dratt over gulvet. Både Saigon og jentene kan holde med det i en evighet og latteren sprer seg gjennom huset.

Utslitt og fornøyd blir det tid for kos etter så mye herjing og da er det godt å ha flere fang å velge mellom. Saigon er veldig glad i barn og passer nøye på at alle får sin del av hans oppmerksomhet.

Når det nærmer seg matlaging kommer en annen side av Saigon til synet: Storsjarmøren! Den kosesyke og litt klengete "kokkesjefen" Saigon skal være med på alt matlaging og han fotfølger med sine "smørsmeltende" øynekast og bedårende blikk. At noen tobeinte kan være så hjerteløse og ikke la ham prøvesmake på alt det gode som finns forstår han nok ikke. Skuffende og med hengende hodet inntar han sin tørrfôr-middag og synes vel at alt er urettferdig.

Om kvelden, etter en god porsjon med spring, hopp og sprell sniker han seg, nesten ubemerket, opp i andre etasjen hvor eldste jenta i huset allerede varmer senga. Da blir det ekstra deilig å ha en malende og varm kattungekropp tett inn til seg før begge to sovner.

Saigon er i fosterhjem på Flatåsen.

Makan til sprek og underholdende kattefrøken skal man lete lenge etter! Isolde har vært i fosterhjem hos oss siden slutten av april og har definitivt gjort inntrykk på oss. Helt siden hun slapp ut av buret den første dagen og startet å utforske sitt midlertidige hjem, skjønte vi at dette er en katt med mye personlighet og humor.

I begynnelsen var hun litt reservert og redd for brå bevegelser og lyder, men ettersom hun har fått tillit til oss har hun blitt en utadvendt pus som gir oss mange latterkramper med sine rare innfall. Isolde elsker blant annet å springe frem og tilbake så fort kun bare kan. Kos og klapping er godt, særlig rundt hodet og over ryggen, men magen vil hun helst ha i fred.

Hun snakker masse og elsker å leke. Kostbare leker fra dyrebutikken syns Isolde er helt unødvendig – en hyssingtråd med papir på er mer enn godt nok. Gress er favorittmaten, og hun viser tydelig glede med både kos og prat når hun får dette. Vann fra dusjen er visst nok bedre enn det fra vannskåla, så Isolde kan godt sitte å vente utenfor baderomsdøra og snike seg inn i dusjen når døra går opp.

Frøkna kan tilsynelatende også klokka siden hun ”vet” når det er mattid og når vi bør stå opp. Av og til syns hun at vi sover for lenge i helgene. Da kommer hun hoppende opp i senga og tråkker rundt oss. Hjelper ikke dette mjauer hun inn i ørene våre til hun oppnår det som er på agendaen hennes. Hun møter oss ved døra når vi kommer hjem og viser tydelig glede av at vi endelig er tilbake.

Selv om Isolde liker oppmerksomhet og mye fart og moro, syns hun også det er godt med fred og ro. Av og til trekker hun seg tilbake og ønsker å få sove uten noe larm rundt henne. Hun må derfor få lov til å være en selvstendig katt også. Mesteparten av tiden syns hun likevel det er best å ta sine soveøkter i nærheten av oss, siden hun setter pris på å bli sett og beundret. Hun er for øvrig også renslig og kvesser klørne kun på klorestativet sitt.

Isolde ønsker seg nok et hjem uten andre katter der hun kan få all oppmerksomheten. Siden hun også av og til foretrekker å få være i fred og ro er voksne eiere mest sannsynlig det beste for denne frøkna. Det er ganske tydelig at hun ønsker å få være ute og gå på oppdagelsesferd. Et hjem med utemuligheter hadde derfor vært perfekt.

Det er 29. juni- det herrens år 2008. Det er finale i fotball- EM, årets kveld for oss mannfolk. Snart starter kampen, godsakene er på plass, alt er på plass. Nei, ikke helt! Godstolen min er opptatt! Det er som bare… Der ligger det ei lita svart og hvit katt og koser seg og kroer seg som om hun eier hele huset.

Jeg får plutselig trang til å skrive ned noen tanker om lille Gåte. Jeg spoler tilbake til 30. mars 2007, og merker at jeg fikk et lite rusk på øyet, søren å.

Jeg står i ”isolatet” på Høgheim og ser på et kull halvstore kattunger. De er født ute av en mor som er helt ”vill”, så angsten fikk de inn med morsmelken. Mora lærte dem at flukt og gjemsel var viktigere enn mat. Og hun hadde rett. Mor var ikke frisk og måtte dø, og ungene hennes ble fanget inn til en usikker skjebne. De trykker, og de trykker seg mot hverandre og ser på meg med mørke, kulerunde og redde øyne. Har de noen fremtid? Men lille Gåte, full av angst, men likevel så tapper, hun er beredt til å kjempe. For sitt eget liv og for sine søsken. Hun er verstingen blant dem. Hun gjør utfall mot folk, hun angriper. Hun er farlig. Hvem vil vel ha noe sånt i hus? Jeg har bestemt meg for å ta med en av dem hjem, og velger minste motstands vei og peker ut den som er aller minst redd, hun er det kanskje håp for. Hun settes i bur, og jeg går mot døra. På en merkelig måte blir beina mine tunge som bly, og jeg er sikker på at noe visket feiging bak meg. Jeg stopper opp. Jeg snur og går tilbake. Det er Gåte som blir med meg hjem.

Kort fortalt: Hun fikk eget rom og en hule som hun kunne gjemme seg og føle seg trygg. Og vakre, lille Gåte kom ut av den mørke hulen, ut av rommet, opp i stua der hun lekte og herjet hele natta. I dag ligger hun altså og koser seg i TV- stolen min. Jeg stryker henne- hun maler og viser tegn på velvære. Jeg legger ansiktet mitt mot pelsen hennes. Jeg løfter henne og stryker henne mot kinnet mitt. Takk lille Gåte. Du har gitt meg så mye.

Fotballkampen er slutt- det ble visst 1-0 eller var det 0- 1. Jeg elsker fotball, men jeg vet (heldigvis) at det også finnes andre verdier.

Vi ønsker at Gåte skal få seg et permanent hjem. Jeg reiser bort en god del og det kan bli mer. Det er svært opprivende for slike katter å bli flyttet på, angsten bærer de med seg. Gåte trenger en trygg og stabil tilværelse. Helst hos voksne, og gjerne sammen med en kamerat eller venninne. Vi hadde en katt på besøk her, og de lå og sov med labbene rundt halsen på hverandre. Til deg som kan tenke deg å ha Gåte hos deg: Den som tar imot henne åpner opp for at en annen ”villkatt” kan få et verdig liv.