Saigon har vært hos oss i litt over en uke og er blitt meget husvarm. Hver morgen må han først hilse på alle tobeinte og skulle noen tror at han kunne sove litt lenger sitter Saigon nok foran soveromsdøra og roper på ham. Etterpå hopper han opp på vinduskarmen og sjekker om fuglene er på plass ute i hagen. "Fugletitting" er en av yndlingshobbyen til Saigon. Og mens fuglene forstår godt at de er trygge for ham som sitter bak vinduet, er Saigon overhode ikke interessert til å sette et poteavtrykk i snøen utenfor. Ikke for denne vinteren i hvert fall.

Saigon har nemlig gått ute i -25 grader i vinterferien før han fikk komme i varmen hos noen dyrevenner. Etter å ha opplevd sprengkulden som kattunge i noen dager forstår også de tobeinte at vinteren kan oppleves som skummelt for Saigon.

Om formiddagen tar han hele livet med ro, krøller seg sammen i godstolen eller i en seng og sover. Av og til tussler han litt rundt for å kontroller at alt er i orden, følger dovent med det som blir gjort av husarbeid eller om postbilene er i ruten. Men når jentene i huset kommer hjem blir det full fart for denne lille krabaten, øyne blir kullsvarte og da forstår enhver at rampete Saigon er i lekehumør! Han springer og hopper etter sprettballer og prøver å fange dem i full høyden, han raser trappen opp og ned, styrter i full fart etter klinkekuler og går til angrep på en hyssing som blir dratt over gulvet. Både Saigon og jentene kan holde med det i en evighet og latteren sprer seg gjennom huset.

Utslitt og fornøyd blir det tid for kos etter så mye herjing og da er det godt å ha flere fang å velge mellom. Saigon er veldig glad i barn og passer nøye på at alle får sin del av hans oppmerksomhet.

Når det nærmer seg matlaging kommer en annen side av Saigon til synet: Storsjarmøren! Den kosesyke og litt klengete "kokkesjefen" Saigon skal være med på alt matlaging og han fotfølger med sine "smørsmeltende" øynekast og bedårende blikk. At noen tobeinte kan være så hjerteløse og ikke la ham prøvesmake på alt det gode som finns forstår han nok ikke. Skuffende og med hengende hodet inntar han sin tørrfôr-middag og synes vel at alt er urettferdig.

Om kvelden, etter en god porsjon med spring, hopp og sprell sniker han seg, nesten ubemerket, opp i andre etasjen hvor eldste jenta i huset allerede varmer senga. Da blir det ekstra deilig å ha en malende og varm kattungekropp tett inn til seg før begge to sovner.

Saigon er i fosterhjem på Flatåsen.

Makan til sprek og underholdende kattefrøken skal man lete lenge etter! Isolde har vært i fosterhjem hos oss siden slutten av april og har definitivt gjort inntrykk på oss. Helt siden hun slapp ut av buret den første dagen og startet å utforske sitt midlertidige hjem, skjønte vi at dette er en katt med mye personlighet og humor.

I begynnelsen var hun litt reservert og redd for brå bevegelser og lyder, men ettersom hun har fått tillit til oss har hun blitt en utadvendt pus som gir oss mange latterkramper med sine rare innfall. Isolde elsker blant annet å springe frem og tilbake så fort kun bare kan. Kos og klapping er godt, særlig rundt hodet og over ryggen, men magen vil hun helst ha i fred.

Hun snakker masse og elsker å leke. Kostbare leker fra dyrebutikken syns Isolde er helt unødvendig – en hyssingtråd med papir på er mer enn godt nok. Gress er favorittmaten, og hun viser tydelig glede med både kos og prat når hun får dette. Vann fra dusjen er visst nok bedre enn det fra vannskåla, så Isolde kan godt sitte å vente utenfor baderomsdøra og snike seg inn i dusjen når døra går opp.

Frøkna kan tilsynelatende også klokka siden hun ”vet” når det er mattid og når vi bør stå opp. Av og til syns hun at vi sover for lenge i helgene. Da kommer hun hoppende opp i senga og tråkker rundt oss. Hjelper ikke dette mjauer hun inn i ørene våre til hun oppnår det som er på agendaen hennes. Hun møter oss ved døra når vi kommer hjem og viser tydelig glede av at vi endelig er tilbake.

Selv om Isolde liker oppmerksomhet og mye fart og moro, syns hun også det er godt med fred og ro. Av og til trekker hun seg tilbake og ønsker å få sove uten noe larm rundt henne. Hun må derfor få lov til å være en selvstendig katt også. Mesteparten av tiden syns hun likevel det er best å ta sine soveøkter i nærheten av oss, siden hun setter pris på å bli sett og beundret. Hun er for øvrig også renslig og kvesser klørne kun på klorestativet sitt.

Isolde ønsker seg nok et hjem uten andre katter der hun kan få all oppmerksomheten. Siden hun også av og til foretrekker å få være i fred og ro er voksne eiere mest sannsynlig det beste for denne frøkna. Det er ganske tydelig at hun ønsker å få være ute og gå på oppdagelsesferd. Et hjem med utemuligheter hadde derfor vært perfekt.

Det er 29. juni- det herrens år 2008. Det er finale i fotball- EM, årets kveld for oss mannfolk. Snart starter kampen, godsakene er på plass, alt er på plass. Nei, ikke helt! Godstolen min er opptatt! Det er som bare… Der ligger det ei lita svart og hvit katt og koser seg og kroer seg som om hun eier hele huset.

Jeg får plutselig trang til å skrive ned noen tanker om lille Gåte. Jeg spoler tilbake til 30. mars 2007, og merker at jeg fikk et lite rusk på øyet, søren å.

Jeg står i ”isolatet” på Høgheim og ser på et kull halvstore kattunger. De er født ute av en mor som er helt ”vill”, så angsten fikk de inn med morsmelken. Mora lærte dem at flukt og gjemsel var viktigere enn mat. Og hun hadde rett. Mor var ikke frisk og måtte dø, og ungene hennes ble fanget inn til en usikker skjebne. De trykker, og de trykker seg mot hverandre og ser på meg med mørke, kulerunde og redde øyne. Har de noen fremtid? Men lille Gåte, full av angst, men likevel så tapper, hun er beredt til å kjempe. For sitt eget liv og for sine søsken. Hun er verstingen blant dem. Hun gjør utfall mot folk, hun angriper. Hun er farlig. Hvem vil vel ha noe sånt i hus? Jeg har bestemt meg for å ta med en av dem hjem, og velger minste motstands vei og peker ut den som er aller minst redd, hun er det kanskje håp for. Hun settes i bur, og jeg går mot døra. På en merkelig måte blir beina mine tunge som bly, og jeg er sikker på at noe visket feiging bak meg. Jeg stopper opp. Jeg snur og går tilbake. Det er Gåte som blir med meg hjem.

Kort fortalt: Hun fikk eget rom og en hule som hun kunne gjemme seg og føle seg trygg. Og vakre, lille Gåte kom ut av den mørke hulen, ut av rommet, opp i stua der hun lekte og herjet hele natta. I dag ligger hun altså og koser seg i TV- stolen min. Jeg stryker henne- hun maler og viser tegn på velvære. Jeg legger ansiktet mitt mot pelsen hennes. Jeg løfter henne og stryker henne mot kinnet mitt. Takk lille Gåte. Du har gitt meg så mye.

Fotballkampen er slutt- det ble visst 1-0 eller var det 0- 1. Jeg elsker fotball, men jeg vet (heldigvis) at det også finnes andre verdier.

Vi ønsker at Gåte skal få seg et permanent hjem. Jeg reiser bort en god del og det kan bli mer. Det er svært opprivende for slike katter å bli flyttet på, angsten bærer de med seg. Gåte trenger en trygg og stabil tilværelse. Helst hos voksne, og gjerne sammen med en kamerat eller venninne. Vi hadde en katt på besøk her, og de lå og sov med labbene rundt halsen på hverandre. Til deg som kan tenke deg å ha Gåte hos deg: Den som tar imot henne åpner opp for at en annen ”villkatt” kan få et verdig liv.